Satt i sjakk

I disse tider hvor verden følger med hvem som har hvitt og hvem som har svart, om det blir remis eller om vi ender opp med en ny verdensmester, føler jeg meg selv satt i sjakk.

Bilde

Blir livet slik vi har tenkt? Blir livet slik vi har drømt? I hvor stor grad kan vi selv påvirke hvordan livet faktisk blir? Finnes skjebnen?

Den gang jeg så dagens lys i 1971 ble det ganske fort oppdaget at jeg dessverre hadde en medfødt lungesykdom, cystisk fibrose. (Klikk her for å lese om cf på nhi.no). Utsiktene for en person født med cf tidlig på 70-tallet var ikke vedlig bra. Foreldre ble forespeilet at barna neppe ville nå skolepliktig alder. Men siden jeg kan skrive dette innlegget skjønner du kanskje let at slik gikk det ikke med meg. Mange av mine medpasienter fra den tiden er dessverre borte, vi er bare et fåtalls «survivors». Heldigvis har overlevelsen blitt bedre og bedre etterhvert som tiden har gått. For et barn som blir plukket opp ved nyfødtscreening i dag har svært gode utsikter til selv en dag å kunne ønske barnebarn velkommen til verden. Fantastisk, ikke sant?

Min barne- og ungdomstid gikk i stor grad ganske greit. Unntaket var den sommeren jeg ble 6 år. Da fant jeg og to kamerater ut at vi skulle hoppe i høyet i den gamle låven ved åkeren bak huset. Gud så morsomt, men når resultatet ble dobbelsidig lungebetennelse og en sommer jeg bare kan huske for alle legoen som ble bygget, da ble prisen ganske høy å betale.

Som elev og student fulgte jeg også normal progresjon hele veien. Vanskeligst var det årene på lærerskolen hvor nesten all undervisning var obligatorisk. Å kombinere det med intravenøs hjemmebehandling tvang meg til å sette vekkerklokken på 5 om morgenen slik at jeg var ferdig med dosene før jeg dro av gårde til studeistedet klokken 07:30. Når jeg tenker på dette i dag så blir jeg nesten kvalm. At jeg orket.

Heldigvis har jeg ikke møtt mange problem når jeg har søkt arbeid. Delvis kan jeg nok takke norsk regelverk i forhold til hva arbeidsgivere kan spørre en arbeidstaker om og mitt eget pågangsmot. Men når jeg for 10-11 år siden virkelig begynte å møte veggen, på jobb, gikk det veldig mye inn på meg. Men når det å bære en eske med konkretiseringsmateriale opp en trapp til klassen min førte til at jeg måtte i trappeavsatsen for å ta meg inn i et par minutt før jeg gikk inn til elevene skjønte jeg at noe var galt.

Heldige meg fikk muligheten til en lungetransplantasjon i 2006. Den var svært vellykket og livet mitt ble bedre enn jeg noen gang har hatt det. Jeg kunne gå til fjells, lange turer, reise uten hinder og gjennoppta arbeidslivet. At jeg skulle få mulighet til å jobbe for at også andre skulle kunne få livet i gave er noe jeg er evig takknemlig for. Dessverre går nå denne epoken mot en brå slutt. To alvorlige infeksjoner i løpet av de fem siste årene har stjålet lungefunksjon og kapasitet. Nå må jeg prioritere helsen, familien og meg selv.

Jeg er satt i sjakk, men er ikke matt – ennå!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s