Mobilen min

Innlegget stod først på trykk i «Organet» nr.1 juni 2015

Våren 1995 tok jeg steget fra min utrolig kule personsøker over til min aller første mobiltelefon. En mobil av typen Thomsen, ja det utrolig kjente merket Thomsen. Den veide en kvart kilo og den fikk ikke på noen måte plass i lommen min uansett hvor store bukselommer jeg hadde. Men da fikk jeg jo gleden av å vise den frem til gud og hvermann der den hang i en lekker mobiltaske på siden av min smekre rumpe. Jeg trengte ikke lengre å ha kronestykker i lommen for å ringe en kompis fra en telefonkiosk. Neida, jeg kunne ringe når og hvor jeg ville til hvem jeg ville. Husker jeg rett skulle Telenor bare ha kr 7,50 pr minutt også. Det var jo ingenting å betale for friheten.

Thomsen telefonen kunne ikke brukes til noe annet enn å ringe. Vel, det er ikke helt rett. Jeg kunne også motta samtaler. Både og altså. Men der stoppet det.

Etter Thomsen ble det mange andre modeller etter hvert som den mobile teknologien gikk fremover. Mest minneverdi var kanskje Nokia 3210, hvem husker vel ikke den. Den gikk varm p.g.a alle sms-ene jeg sendte (jeg traff min kone mens denne telefonen fylte bukselommen). Jeg byttet til Nokia 3310 da wap ble introdusert. Husker du ikke wap. Det var en internasjonal standard for overføring av data utviklet for flere av de største mobilmerkene, og ble introdusert på slutten av 1999.

Denne telefonen ble raskt byttet ut da jeg skulle på reise i India. Jeg måtte ha den med best batteritid. Det ble Ericsson. En sitrongul liten sak som skulle ha standby kapasitet på 21 dager. Hører dere Samsung og Apple, 21 dager!

De neste mobilene kunne jeg spille, lese enkle nettsider og etter hvert kunne jeg også ta bilder. Bilder av en fantastisk kvalitet, målt etter datidens standard. Og jeg kunne sende dem til andre i en MMS (multimedia message service). Så fremt mottakeren hadde en telefon der det var mulig å se bilder da. Ellers måtte de logge seg på Telenor eller NetCom sine nettsider og se meldingen på en datamaskin. Denne tjenesten kostet bare kr 5,- pr. stk.

Fra jeg fikk min første mobil i 1995 og frem til sånn omtrent 2007 handlet veldig mye om å at mobilen skulle bli mindre og mindre selv om vi kunne gjøre mer og mer med den. Det vi måtte ofre var batterikapasitet.

Men så skjedde det noe. iPhone ble introdusert. Riktig nok ikke i Norge, men det snudde likevel opp ned på hvordan vi så på mobiltelefonen. En mobil revolusjon hadde startet.

Tastene forsvant, vi fikk en berøringsskjerm som vi kunne gjøre alt mulig på. Vi kunne lese og skrev e-poster, surfe på internett, ta bilder av god kvalitet, ha kalender for hånden til alle døgnets tider, ta opp video, benytte oss av nymotens sosiale medier, spille og så utrolig mye mer. Fortsatt var bruk av mobilen relativt dyrt, men ringepriser hadde stupt, likeså kostnadene for å sende SMS.

Etter hvert som de smarte mobiltelefonene ble allemannseie begynte kampen mellom selskapene om å kapre kunder. Prisene stupte, Idar Vollvik gjorde seg styrtrik over natten på selskapet Chess og du og jeg samt alle andre kunder kunne si opp fastetelefonen siden mobilen var mye billigere å bruke.

Det var en stund jeg var helt gal og måtte ha det siste av mobiler til en hver tid (i alle fall nesten). Og jeg byttet vel mobil omtrent en gang i året. ”Helt skrudd” tenker jeg om det nå, men jeg var vel bare 4 år i hodet og bare måtte ha.

Jeg byttet telefon i fjor høst. Da hadde jeg hatt den jeg byttet ut i mer enn 3 år. Det tror jeg er personlig rekord. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke men det er i alle fall sannheten.

Jeg har nå en iPhone 6. Abonnementet jeg har gir meg fri ringetid, fritt antall SMS-er og MMS-er. 1 GB datatrafikk er også inkludert. For dette betaler jeg i dag 175,- pr mnd. Jeg bruker mobilen ganske mye så jeg må lade den nær en gang i døgnet. Men bruken er helt annerledes enn den var med min Thomsen eller min kjære Nokia 3210. Jeg tar bilder som jeg redigerer og deler på Instagram og SnapChat. Jeg benytter skrittelleren til å ha oversikt over hvor aktiv eller inaktiv jeg er. Deler statuser på Facebook og følger andre på samme applikasjon. Spiller et spill på sengekanten, bruker lommelykten i garasjen. Sjekker bensinprisen i nærområdet for å se hvor jeg skal fylle tanken på bilen etter at jeg har sjekker været for den nesten uken, her, der og alle andre plasser jeg heller skulle vært enn akkurat her. Så drar jeg teppet oppover min smekre kropp og setter på litt behagelig musikk som jeg streamer trådløst over stereoanlegget eller ser siste episode av House of cards på Netfix. Alt dette og mer til kan jeg gjøre på mobilen.

For et par uker siden hadde vi et strømbrudd i området her jeg bor. Et tre hadde falt ned på en linje og tok strømmen fra 12.000 mennesker. Alt stoppet opp. Jeg kom meg ikke på nett. Jeg fikk smått angst fordi jeg bare hadde 23 % kapasitet igjen på mobilbatteriet mitt. Butikkene i nærområdet måtte stenge da ingen kunne betale for varene de ville kjøpe. Min eneset kontakt med omverden var den lille batteridrevne reiseradioen som vanligvis får stå helt urørt. Jeg følte som om jeg var tilbake på 80-tallet. Og for et lite øyeblikk var jeg lykkelig.

Nei, nå gidder jeg ikke skrive mer. Jeg har ikke oppdatert Facebook på mer enn en time. Kanskje jeg har fått noen nye likes på Instagram. Lurer på om fondene fortsetter å stige i verdi, må sjekke nettbanken. Og så må jeg ta bilde av lunsjen min, det er sikkert mange som vil se bilde av den delikate maten min.

Alt dette hjelper mobilen min meg med. Jeg kan ikke leve uten – mobilen min!