I Avisa Nordland kunne man denne uken lese følgende innlegg fra en leser:
Pensjonister og trygdende burde gjøre seg ferdig men handlingen på dagtid! Det er altfor mye kø overalt pga. at de ikke får dette unnagjort tidligere. I tillegg er de utrolig trege med å betale. Småbarnsforeldre og folk som jobber burde bli prioritert, slik at de slipper unødvendig kø i en ellers stressende hverdag.
Hilsen Frustrert trebarnsmors.
Nå kunne jeg skrevet en masse drit om kjærringa fra Nordland, men som en gestalt terapeaut en gang sa på et kurs: «Strekk ut armen som og du pek på noen. Kikk så på din egen hånd. Mens en finger peker på personen du henger ut, peker tre på deg. Hvem sier det mest om?» Duste dame.
Det som slå meg er hvordan man fikk hverdagen til fungere sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet. Da stengte butikkene klokken 16:30 på hverdager og klokken 13:00 på lørsdag. Hvordan rakk alle å få gjort det de måtte. I tillegg måtte man bevege seg ut av sin egen sofa og ta seg til sitt nærmeste posthus eller bank for å betale en regning. Og hvem hadde råd til å betale en polakk eller latvier til å vaske gulv og toalett? Og barn ønsket seg lego og mekano, ikke iPhone eller Gucci-veske til jul.
Fy! Er vi blitt en gjeng kvalme, egoistiske, narsissistiske duster her i Norge?
Frisk pust 